» Send dem hjem»

«Send dem hjem», «skyt dem», «la de bare drukne».. Dette er bare noen av de få tingene som står skrevet under avisinnlegg om flyktningene som er på reise mot Norge. Og hver gang det kommer frem i media at et asylmottak er for dårlig skrikes det ut om at «sykehjemmene i Norge er også det.» Ja, til en viss grad, men dette kan ikke sammenlignes. At flyktninger vasser i møkk og bor på et sted så lite hygenisk at det er fare for helse, skal ikke sammenlignes med et sykehjem der mattilsynet har jevnlige kontroller – og passer på at det er bra nok. Og hvem er det som klager, egentlig? Som regel ikke flyktningene selv, men hjelpeorganisasjoner.

Her sitter folk i Norge og klager. Klager på at de som kommer hit ikke fortjener det – fordi «mange av dem har jo penger.» Javel, det stemmer det, men flykter de ikke av samme grunn, fordi de har penger? Flykter de ikke fra krig, i håp om et bedre liv? De setter seg i overfylte båter, risikerer livet til seg selv og sine familier i håp om å få komme til et land, hvor de kan leve trygt. Det gjør du faktisk ikke om du ikke er skikkelig desperat. Og kan du klandre dem for å være desperate etter å gi barna sine et godt liv? Ville ikke du gjort det samme om situasjonen var snudd? Nei, du klarer ikke se forbi ditt eget lille liv, fordi DU har det faktisk bra der du sitter med konjakken din og ønsker flyktningene «til helvete tilbake dit de kommer fra», så du kan ha dette jævla «lykkelandet» for deg selv.

«Det er ikke barn», «det er fremtidige IS-soldater.» Er du virkelig så stokk stein dum? Tror du at guttungen som kommer hit som 13 åring har dette som plan? Han som kommer hit ALENE. Uten å kunne språket, uten å vite hvordan ting fungerer – som ikke kjenner EN eneste person. Den guttungen du egentlig ikke vil ha her, men når han først er det så «får han til helvete oppføre seg som en Nordmann». Hvordan forventer du at han skal klare det, når du ikke er interessert i at han skal få den hjelpen han trenger – og fortjener? Når han møter motgang og fordommer uansett hvor han snur seg? Hvordan skal han da få til å fungere som samfunnet forventer?

«De spiser ikke svin», «de ber fem ganger om dagen», «de bruker religiøse hodeplagg», «de forventer moskeer» Ja – og? Spiller dette noen rolle for deg? Det er INGEN som tvinger deg til å danne vennskap med noen. Du sier du er Islam kritiker, men gir dette deg rett til å ønske mennesker døde, fordi de praktiserer noe du er kritisk til? Gir det deg rett til å true, hetse og ødelegge? Det er stor forskjell på Islam kritikere – og rasister. Jeg ser på det slik at du er kritisk til alt som ikke er slik som deg.

Husk at kanskje en dag er det DU som er i den situasjonen at du må flykte fra hjemlandet ditt grunnet krig og elendighet – at DU må ta med deg barna dine på en farlig flukt i håp om et bedre liv. Ville du ønsket å bli møtt på samme måte som de som kommer hit nå gjør? LITT medmenneskelighet og normal høflighet er vel ikke for mye å be om, fra voksne mennesker..

DSC_0022

Å vise hensyn til alle parter

Behandlingssenteret, avdeling Vollen er et mye diskutert tema i avisene om dagen. Rettssaken angående drapet som skjedde i Oktober i fjor, hvor en femten år gammel jente drepte en ansatt ved institusjonen startet mandag denne uken. Dette var naturligvis et veldig omtalt tema i media ukene etter hendelsen – og det er i seg selv greit nok. Det som ikke er greit er hvordan ting blir lagt frem, både da og nå som saken har fått et «oppbluss».

Det skrives mye forskjellig. De forskjellige avisene ønsker å dra lesere og huker tak i historier hvor enn de kan få det. Det virker som det viktigste her er å få lesere – om det betyr at en må sverte en part så gjøres dette med glede.. Om det kun hadde vært fakta det ble skrevet om hadde det vært en ting, men når spekulasjoner skal være hovedoppslaget i avisen blir det etter min mening for dumt. Det pekes fingre, fra alle kanter og at innleggene blir delt på avisenes facebooksider med åpne kommentarfelt fører ikke med seg noe annet enn grusomme kommentarer. «Jenta bør henrettes, lukkes inne uten menneskelig kontakt, hun er ond» – og dette er bare noe av hva VOKSNE mennesker har klart å få ut av seg.

Andre peker fingrene mot behandlingssenteret og hvor vidt de har gjort en god nok jobb. Tidligere ansatte har funnet ut at de skal stå frem i media om hvor dårlig ting har vært, men det jeg stusser på da er hvorfor ble ikke dette gjort NÅR de personene fant ut at det var så forferdelig? Å ja, det er lettere å utnytte en slik situasjon tydeligvis – som om den ikke er tragisk nok fra før. Et barn har begått et mord og folk bestemmer seg for å sverte et sted som jeg VET har gjort det beste de kan. Etter å ha bodd på dette stedet vet jeg med sikkerhet at menneskene som jobber der er godhjerta og virkelig ønsker å gjøre en forskjell.. De tar deg godt i mot, passer på deg – gir deg kjærlighet og omsorg, samtidig som de klarer å være strenge og stabile voksenpersoner, men det er viktig å huske på at de ansatte ved dette stedet har regler de må følge – det er ikke fritt frem, noe som kan ha gjort det vanskelig i denne situasjonen.

Det virker også som folk har vanskeligheter med å forstå at det ikke kun er èn part som er berørt her. Jeg har full forståelse for all medfølelsen og tankene familien til Anna Kristin får, men det jeg ikke klarer å forstå er hvordan folk kan være så trangsynte at de ikke ser hvor mye familien til den drapstiltalte og apparatene rundt henne må slite og hvor vondt de garantert har det. I tillegg er det et barn, som har fått livet sitt ødelagt – fordi hvordan vil ting være for henne videre? Uavhengig av om hun blir værende i fengsel så har hun begått et drap og det er ikke tvil om at dette vil sette spor i henne.

Jeg ville satt stor pris på om folk kunne tenke seg om et par ganger ekstra før de publiserte stygge kommentarer angående jenta, de ansatte eller behandlingsopplegget rundt henne.. Prøv å sett dere i situasjonen selv – fordi dette kunne vært din datter, søster eller barnebarn. Hvordan ville du følt det, om du skulle plukket opp avisen eller tittet innom facebook og det første som slår i mot deg er grusomme kommentarer om hvordan folk ønsker personen du elsker henrettet?

DSC_0123

(P)sykdommene som ikke kan sees

De fleste som blogger har en eller annen sak de brenner for. Alt fra dyrevern, politikk, mote.. Listen fortsetter. Jeg føler ikke jeg kan sette meg selv i kategorien blogger, fordi jeg ofte glemmer den helt bort – og skriver veldig i perioder, men det er noe jeg brenner for, som jeg ønsker å dele med flest mulig. Psykiatrien i Norge og det har jeg også ofte skrevet om.

Om du brekker et ben, så får du hjelp – om du har lungebetennelse, så får du hjelp. Når du derimot har en (p)sykdom som ikke kan ses fra utsiden eller finnes ved å lytte på brystet ditt, da blir det plutselig verre. Jeg har vært i psykiatrien siden jeg var elleve år gammel, men en diagnose fikk jeg ikke før jeg nitten år gammel nesten lykkes med å ta mitt eget liv. Med både privat samtale behandling, samtaler på BUP og DPS, innleggelser på både voksen og ungdomspsykiatrisk og flere opphold på barnevernsinstitusjoner med rus og psykiatri som hovedfokus klarte de ikke å sette en diagnose før det hadde gått åtte år.

Åtte år. Hvor både jeg, foreldrene mine og barnevernsansatte har prøvd å skaffe meg hjelp. Innleggelser i hytt og gevær – fler i løpet av ett år enn hva jeg kan telle, men alikevel var det som oftest det samme. Inn den ene dagen, ut den andre eller det å bli flyttet fra en avdeling til en annen, for så å bli flyttet tilbake til den første. For syk, for frisk? Hva er jeg egentlig? Ingen kunne gi meg noen skikkelige svar, ei heller skikkelig hjelp. «Vi sees», «Neimen, er det deg» er i grunn ikke noe jeg liker å høre fra de ansatte ved Lier psykiatriske. De kjenner meg godt, men de har ikke kapasitet. Lenge tenkte jeg at jeg kanskje var en «lost case» og at det var unødvendig å prøve mer – men det er desverre slik at alt for mange av mine venner og bekjente kjemper hver eneste dag for å få den hjelpen de trenger og fortjener..

Det er trist nok å tenke på at vennene mine sliter såppas at de har behov for denne type hjelp, men enda verre er det å tenke på at de må kjempe for å få det. Kjempe for å få hjelp, når de har nok med å kjempe for å holde seg i livet. De ender opp som svingdørspasienter. De selvskader, ruser seg og gråter seg i søvn hver kveld fordi psykiatrien i Norge er for dårlig. Hva slags liv er det egentlig? Med riktig behandling og riktig medisinering kunne mye vært annerledes, men det virker som psykiatrien i Norge har fått det for seg at alle med samme diagnose eller samme problemer skal behandles likt.. Jeg har samme diagnose som to av venninnene mine, men vi er alikevel langt fra like.

Et av mine høyeste ønsker er at det blir satset mer på psykiatrien her i landet. At det blir lagt tid og penger i det. Ikke nødvendigvis på de falleferdige byggene (for det er de) men på flere ansatte med forskjellige kvalifikasjoner, i tillegg burde folk få hjelp raskere slik at behandlingstiden kanskje kortes ned litt.
Hva synes du burde endres i Norsk psykiatri?

DSC_0010 2

Til Max Hermansen

Max, du Max – siden du valgte å true meg i chatten på facebook for deretter å blokkere meg prøver jeg her. Til dere som ikke vet hvem jeg snakker om; Max Hermansen (Pegida tullingen.) Ops, ja – TULLINGEN. Del gjerne dette så det når frem til han.

Jeg var med i en diskusjon i tv2s kommentarfelt på facebook, angående videoen der Max går «livredd» over Grønland i Oslo. Livredd for at alle de skumle muslimene som ønsket å slå ut tennene hans (som han så flott selv sa) skulle ta han. Først og fremst – hvem ville ikke ha stirret på to voksne mennesker i matchende regntøy, med trillekoffert og et kameracrew i helene? Vel, jeg vet jeg ville..

Og for det andre, hvorfor skal du, Max kunne få spytte ut av deg både det ene og det andre angående muslimer uten å få reaksjoner på det? For igjen, hele grunnen til at du sendte meg en melding var jo kommentaren min «han forsvarer ingenting, han sprer hat.» Som var et svar til en annen kommentar. Du mener det ikke er grunnlag for å mene slikt, men det gjør jeg.

En voksen mann, som når det kommer til stykke ikke engang klarer å forsvare sine egne meninger. Som når folk går i mot han, melder seg helt ut. Du ønsker ikke engang å ta diskusjonen med de som er eldre, men kvinner i 20 årene (som meg) sender du gladelig melding til selv, for å true oss over på din side. Jeg er lei for det, kamerat – men jeg er ikke no nikkedukke.

Jeg synes det er morsomt hvordan du kan gå på Grønland og være redd for alle og enhver, selvom du påstår at det kun er muslimer du har et problem med, men er det faktisk det? Eller har du et problem med alle som ikke er ariske? Det tror jeg. Fordi du går over Grønland, ser mennesker på lang avstand – og er redd for de. Hvis du faktisk klarer å se hva folk tror på og praktiserer, ja da er du skikkelig god! 

Jeg er helt for at folk skal få lov og si meningene sine. Du også, Max – men det handler om måtene det blir gjort på. Og når du først velger å utlevere deg i media som du så ofte gjør, så må du være klar for å stå opp og forsvare hva du sier også. Hvordan ellers forventer du at du skal bli tatt seriøst? Drittsekker finnes over alt, uavhengi av religion så slutt og dra alle under en kam.

Du får oppheve blokkeringen på facebook, og ta opp diskusjonen igjen da vet du, og stå for meningene dine istedet for å stikke av så fort noen sier deg i mot. Du kalles Islamkritiker, men jeg ser på det slik at du er kritisk til alle som ikke er som DEG og deler dine meninger. Det må gå ann og se forskjell på handling og enkeltmennesker.

DSC_0004 2

Til alle som er uenige eller ønsker å diskutere temaet, så er jeg åpen for det i kommentarfeltet og svarer alle så sant det blir holdt saklig.

Spinnvill

Begynnelsen av sommeren 2011. Jeg bodde på en barnevernsinstutisjon. Det var varmt og jeg hadde fått spørsmål om jeg ville beise utemøblene. Såklart, jeg fikk jo betalt for å gjøre det. En mannelig ansatt, avdelingslederen kom bort til meg. «Jeg har ei jeg vil du skal bli kjent med. Hun skal begynne å jobbe her.» Jeg skjønte hva han drev med. Jeg gikk ikke godt overens med så mange av damene som jobbet der – og nå skulle han «spleise» meg med en ny en. Flott, tenkte jeg..

Jeg hilste hyggelig på henne – fordi jeg synes det er viktig med å være høflig.. Invendig var jeg både oppgitt og gretten over at jeg «måtte» bli kjent med denne dama. Jeg hadde jo nettopp møtt henne, hvorfor skulle jeg stå her å beise utemøbler sammen med henne? Etter en liten stund setter jeg på musikk. Spinnvill av Admiral P, jeg likte denne sangen. Og det gjorde tydeligvis henne også. Hun sang og danset rundt med malekosten i hånden. Jeg lo og ble overasket over hvor morsomt jeg hadde det sammen med henne. En ansatt liksom, i barnevernet som kan tulle og tøyse sånn. Det var godt. 

Noen uker senere hadde jeg min første «krangel» med henne. Forbanna sa jeg at jeg var drittlei de alle, for de jobbet trossalt kun der for pengenes del. Hun kikket på meg, smilte og sa «Vet du hva? Jeg er ansatt gjennom NAV. Jeg får like mye penger for å sitta på rævva hjemme.» Og da gikk det opp for meg.. Hun brenner virkelig for dette. Hun ønsker og hjelpe og har ikke kun vært hyggelig mot meg å vist meg omsorg fordi hun «må». Hun har gjort det, fordi hun vil. 

Hun ga meg omsorg og kjærlighet som om hun skulle vært en tante eller et annet familiemedlem. Denne dama skulle forandre mitt syn på barnevernet som etter mange år ikke var så veldig godt. Seriøse samtaler, en klem, en alvorsprat – hun ga meg dette. Hun var oppgitt over meg, hun kjeftet på meg, alt for mitt eget beste. For at jeg skulle komme meg videre.

Jeg er så takknemlig for at jeg fikk møte deg. Et fantastisk medmenneske, som har vært med på å hjelpe meg veldig mye. Jeg er glad i deg og kommer aldri til å glemme deg ♥

DSC_0029

Mads Veslelia

Ikke bare er han en sinnsykt god rapper, men også et godt menneske. Han har mye å fortelle om både fortid og nåtid – og han gjør det veldig godt igjennom musikken sin.

Jeg møtte Mads når jeg var på et veldig lavt punkt i livet mitt. Veldig deprimert hadde jeg prøvd å ta livet mitt, og endte opp på sykehuset. Han jobbet som securtias, og han ble satt til å passe på at jeg ikke gjorde noe dumt, stakkar. Jeg er uansett glad for at jeg fikk møte Mads, og ble introdusert for musikken hans.

Låten «Me» har virkelig gjort inntrykk på meg. Teksten er sterk og fremføringen bra. Han har vokst en hel del som artist siden denne låten, men den er fortsatt en «favoritt» hos meg.

Jeg anbefaler alle å ta en tur innom facebooken til Mads, hvor dere kan finne en del flere låter og oppdateringer innen musikken hans. Du finner han HER.